Saturday, October 29, 2011

Sjalgave til en femtiåring

Jeg skulle visst plutselig strikke sjal til en femtiårsjubilant, og siden det bare var et par uker til den store feiringen ble det ikke tid til å bestille garn fra for eksempel Sanguine Gryphon (USA-garn bruker gjerne et par uker på å komme seg over Atlanteren), noe som ellers kunne vært ganske så fristende. Dermed ble det garn fra det rikholdige lageret. (Jeg er en sånn en som liker å ha et forholdsvis innholdsrikt garnlager, så jeg har garn tilgjengelig når jeg får en god idé klokken halv tolv en lørdagskveld og bare begynne å strikke med en eneste gang. Har innsett at jeg er en garnhamstrer, så jeg har gitt opp det der med lagerslanking, og garnkjøpestopp blir jeg bare sur av - så jeg går heller for rotasjon i lageret siden det alltid er mest fristende å strikke med det nyeste, ferskeste garnet. Lurt? Tja.)

 høst

Uansett, jeg hadde en hespe Cascade Heritage Silk liggende, innkjøpt hos yarn.com i sommer. Garnet er mykt og deilig, 85% merino og 15% silke, og fargen heter Italian Plum, en nydelig dyp, mørk blålilla (mørkere enn på bildene). Jeg syns bestemt jeg hørte hespen hviske til meg at den hadde lyst til å bli et Aestlight - så da ble det sånn.

Aestlight har jeg strikket to av tidligere (pluss at jeg har en halvferdig variant liggende i UFO-haugen), et i Hifa Hjerte, og et i Bugga. Liker godt å strikke dette sjalet, det er konstruert på en artig måte (rillestrikkdelen først, og så plukker man opp masker langs kanten for å strikke mønsterpartiene). Og hver eneste gang tenker man når man kommer til taggene, at nå, nå er sjalet straks ferdig. Mhm. Feil! Veldig feil! Taggene tar fryktelig mye lenger tid enn man muligens skulle tro, og er en aldri så liten tålmodighetsprøve.



Nu vel. Ferdig ble det, til slutt, inkludert tagger – og det er fremdeles opptil flere timer igjen til den store femtiårsfeiringen!

Aestlight blir med i Pinnekrokens utfordring, “Noe som varmer”.

Monday, October 24, 2011

Varme ører

Fortsatt restegarnstrikk, og nå ble resultatet en lue til ettåringen. Luen er litt sånn løselig basert på denne gratisoppskriften fra Garnstudio, men jeg har gjort en del endringer her og der. Ganske mange endringer, i grunnen, men fasongen er mye den samme, og øreklaffene er laget ved å strikke short rows/forkortede rader.

Bææææææ!

Øreklaffluen har god fasong, men er pittelitt stor til ettåringen – jeg har nemlig en plan om å muligens fore den med tynt rødt fleecestoff, for en tettere og hakket mer vindtett vinterlue. Kanskje. Etterhvert. Tror jeg.

 

Luen er strikket på pinne 4, med Drops Merino Extra Fine fra lageret. Det gikk med litt over et nøste mørkegrått, pluss litt rødt og hvitt. Jeg trodde underveis at jeg ville bli nødt til å kjøpe et nytt grått nøste, men utrolig nok hadde jeg akkurat nok garn. Og da mener jeg virkelig akkurat nok, jeg klarte såvidt å skrape sammen garn til å hekle rundt kanten, etter å ha klippet av og resirkulert lange trådender her og der. Flaks!

De som har vært innom bloggen her før har muligens fått med seg hva jeg mener om dette garnet – jeg skal ikke gjenta meg selv enda en gang, men jeg har fått nok et punkt på den (ganske lange) listen min over grunner til å mislike Drops Merino Extra Fine. Se bare: disse haugene med grått garn skal liksom være et garnnøste!

Nøste, sa du?

Og for ordens skyld: dette var et helt vanlig nøste når jeg begynte på luen, det er ikke opprekksgarn, og jeg har verken spilt fotball med nøstet eller latt katten leke med det. Jeg har strikket fint og forsiktig (fra tråden utenpå nøstet) mens nøstet (som strengt tatt ikke kvalifiserer til å bli kalt nøste engang, det er jo bare en eneste stor floke!) har ligget pent plassert i sofaen. Det røde nøstet (som også er Drops Merino Extra Fine) har fått nøyaktig samme behandling. Grmf!

Pinnekroken har en utfordring nå som heter “Noe som varmer”, og det passer jo finfint – luen blir mitt bidrag!

Saturday, October 22, 2011

Nødvendighetsstrikk

Trodde ungen hadde det hun trengte (og mer til) av ull til høsten og vinteren, men neida. Nå har det blitt såpass kaldt ute at et par grove mangler i garderoben allerede har blitt avslørt, og det som først måtte strikkes var en god hals.

Halsen fra Strikk til nøstebarn er enkel og grei og veldig kjekk i bruk, og etter et dypdykk i garnlageret hadde jeg myk og garantert kløfri Drops Merino Extra Fine i ymse farger, nok til minst et par halser.

 

Jeg hev meg på Thermis-bølgen som herjet for et par år siden, den gangen strikket jeg ferdig én og begynte på en til før jeg innså at jeg egentlig ikke likte oppskriften så godt allikevel – så langt, langt nede i dypet av en garnkurv lå en halvferdig mørkegrå Thermis pluss et ekstra nøste Drops Merino Extra Fine. Thermisen ble bunnfarge til halsen, som i tillegg fikk striper i natur og rødt. Rødt passer flott til resten av vinteryttertøyet til knøttet (rød dress, rødt regntøy, rød utenpåbukse, røde støvletter… jepp, mammaen er glad i rødt!). Både stripene og fargene gir meg litt søttitallsvibber, i grunnen. God og myk og varm ble den, i alle fall!

Saturday, October 15, 2011

Bestillingsverk

Mamma trengte barselgave til en kollega, og pittesmått strikk er alltid artig (og en veldig grei avveksling fra den endeløse glattstrikken i tunikaen jeg egentlig strikker på nå), så jeg sa selvsagt ja til å lage en elefant-Milo til en liten Brage. I blått denne gang, siden den lille guttens mamma er langt over gjennomsnittlig glad i blått. (Men jeg fikk trumfet gjennom at elefantene skulle være grå og ikke lyseblå, litt medbestemmelsesrett må man vel kunne beholde selv om man strikker på oppdrag – i alle fall når oppdragsgiveren heter mamma!)

Elefanter på rekke...

Jeg har strikket et par Miloer før (her er en med blomster og striper, og en annen elefantvariant), og er stadig like stor fan av oppskriften – så enkel og grei, og lett å variere med fletter eller striper eller diverse mønstre. Anbefales, veldig!

Vesten er strikket i Drops Merino Extra Fine. Fremdeles langt fra begeistret, garnet splitter seg lett når man strikker, og jeg syns det nupper og siger og i det hele tatt ikke oppfører seg spesielt bra. Ikke et garn jeg ville brukt til store voksenplagg som helst skal vare en stund, men babyer vokser jo så fort at vesten nok er for liten lenge før den blir helt håpløst slaskete og stygg (selv om jeg syns garnet så smått begynner å nuppe allerede før plagget er av pinnene). Men mykt og godt og babyhudvennlig, dét er garnet, og samtidig foreldrevennlig siden det kan kastes rett i vaskemaskinen.

...og rad

Jeg brukte nesten to nøster blått og et halvt lagernøste grått til en Milo i størrelse sånn ca 6 måneder, strikket på pinne 3.5 og 4. (Og for en gangs skyld slo ikke restegarnforbannelsen til – jeg hadde nesten en hel meter grått garn til overs, og slapp overraskende nok å kjøpe et nytt nøste!)

Fikk spørsmål om hva jeg gjør når masketallet ikke passer med elefantmønsteret. Milovesten er opprinnelig elefantfri, i originaloppskriften er Milo ensfarget og pyntet med en flette. Generelt når man strikker mønster med to eller flere farger, så blir resultatet litt strammere og mindre elastisk - derfor er det som regel greit å øke noen masker i forhold til oppskriften uten at størrelsen blir helt feil. For å ende opp med riktig masketall i forhold til elefantmønsteret har jeg her økt en ekstra maske under hver ermeåpning, og i tillegg har jeg økt et par ekstra masker i overgangen mellom rillestrikk og glattstrikk.

Friday, October 7, 2011

Sånn passe søtt

Trengte en liten gave til en femåring – jeg har aldri møtt jenten (eller foreldrene), så jeg syns det var skikkelig vanskelig å plukke ut oppskrift og farger. Først var planen tunika, men den påbegynte tunikaen ble i stedet kjole til ettåringen. Nytt forsøk, denne gang med en liten topp som er temmelig lik tunikaen fra plan A, bare uten så mye vidde. Min variant er forsåvidt enda likere tunikaen fra plan A enn det designeren hadde tenkt, for etter å ha kikket på en del bilder syns jeg det kunne se ut som om bærestykket til tunikaen har bedre passform, så jeg strikket heller det.

Jeg valgte bort alpakka (som brukes i originaloppskriften) og strikket heller i ull/silke-blandingen Samarkand (75% ull, 25% silke) fra danske Holst. Garnet blir mykt og godt etter en vask (selv om jeg ikke syns det er rett-på-huden-mykt sånn som for eksempel Duo ull/silke fra designclub.dk eller silkeullen fra Nøstebarn), og så kan det vaskes i maskin (en fordel siden jeg ikke vet hvilket forhold foreldrene til mottager har til håndvask av ullplagg).

Oppskriften er fra Sandnes, og fins i heftet Sandnes Alpakka 0808. (Mens bærestykket altså er fra denne tunikaen i Sandnes Mix barn 0910.) Enda et Sandnes-hefte der alle modellene er designet av danske Lene Holme Samsøe – det er ikke så ofte jeg kjøper hefter fra Dale og Sandnes, syns heftene ofte bare har én modell jeg får lyst til å strikke, men i dette heftet er det veldig mye flott!

Hører rykter om at femåringer visstnok ofte har svært så klare formeninger om hva som er akseptabelt antrekk og hva som slettes ikke går an å ha på seg, så det er godt mulig at jeg har bommet totalt. Kanskje dette er en liten rosajente som nekter å bruke klær uten Hello Kitty på, eller kan hende noe tøft blått eller svart med dinosaurer eller biler eller muligens hodeskaller hadde vært det rette - jeg får bare satse på at vi har å gjøre med en noenlunde gjennomsnittlig femåring og at lilla og sånn passe søtt blir greit mottatt. :)