Saturday, June 30, 2012

ROGGBIFraglan

Rød – Oransje – Gul – Grønn – Blå – Indigo – Fiolett, roggbif, der har du hele regnbuen! Vanligvis er det toåringen som blir utsatt for regnbuepåfunnene mine, hun har regnbueteppe, regnbuevest og regnbuekjole, og hun har hatt regnbuegensre i minst tre varianter. En fargesprakende strikket regnbuekjole i voksenstørrelse blir muligens hakket for hippie for meg, men en enkel grå genser med tynne striper, sånn tilfeldigvis i alle regnbuens farger (og litt til), dét ville jeg ha!

Genseren er en helt enkel raglan, strikket ovenfra og ned. Brukte denne gratisoppskriften som inspirasjon, men har endret og fikset på mye underveis. Strengt tatt har jeg vel endret og tilpasset absolutt alt, når jeg tenker meg om. Blant annet har jeg økt og felt litt her og der, for jeg ville ha en genser som går litt inn i midjen.

 

Jeg digger raglangensre, både å strikke og i bruk, og når man strikker ovenfra og ned er det superlett å tilpasse og ordne og fikse og prøve og feile etterhvert som man strikker. Jeg kan virkelig ikke fordra å rekke opp, så jeg prøvde genseren på rimelig mange ganger underveis. (Og etter at jeg hadde strikket halve bolen ferdig kom jeg over denne appen til iPad og iPhone. Den lar deg plotte inn mål og strikkefasthet, og så spytter den ut en oppskrift på en ovenfra-og-ned raglangenser. Jeg turte ikke teste appen denne gang, sånn i tilfelle den ville ha meg til å gjøre noe helt annet enn det jeg faktisk har gjort – men neste gang skal den prøves. Tips til andre strikkeapper til iPad tas forresten imot med takk!)

Genseren min er strikket i ull/alpakka-blandingen Drops Lima fra Garnstudio, og til stripene har jeg brukt litt ymse i sjangeren tynn ull, hovedsaklig Holst supersoft holdt dobbelt, med innslag av Blackhill højlandsuld, New Zealand lammeull og Nøstebarn totråds. Totalt garnforbruk var ganske nøyaktig 550 gram.

 Regnbue

Og ja, det ble en del tråder å feste – omtrent 70 stykker, faktisk. Hjelper ikke akkurat at Lima har en lei tendens til å ha en del knuter og merkverdige skjøter på tråden.

IMG_0727

Sært å strikke svære, tjukke ullgensre i juni, sier du? Joda, kanskje litt enig der. Regnbueraglanen ble påbegynt midt på kaldeste vinteren, mens jeg befant meg et sted der februartemperaturen gjerne ligger noen titalls grader under null - men når jeg skulle strikke ermene gikk jeg visst litt lei. Har en del ermeløse UFOer liggende rundt omkring, rart det der… Det hjalp heller ikke på ermestrikkelysten at notatene mine fra starten av erme 1 så sånn ut:

IMG_0797

Jeg strikket uten oppskrift, og tjuvlånte toåringens fargeblyanter for å rable ned fellinger og masketall og denslags etterhvert som jeg strikket – og den hjelpsomme toåringen min ville tydeligvis assistere litt. ;o)

Sunday, June 24, 2012

Still Light den andre

Jeg ble fornøyd med den fine, grå Still Light’en min. Veldig, veldig fornøyd! Så fornøyd, faktisk, at jeg vil ha en til. Minst!

Det burde vel da være rimelig å anta at dette her er min nye Still Light:

IMG_0745-001

men neida, denne har jeg strikket i bursdagsgave.

Noen ganger lurer jeg litt på om jeg muligens er en smule …dum. Eller kanskje bare selvpinende. Som når jeg etter forholdsvis langvarig kamp endelig har klart å få ferdig en Still Light (med uendelige mengder glattstrikk på pinne tre), og i stedet for å gi meg selv et skulderklapp for vel utført arbeid, og gå løs på nye, mer spennende prosjekter – så startet jeg ganske umiddelbart på nok en kjedelig, langtekkelig Still Light. Mens jeg funderer på hvilken farge den tredje skal strikkes i (jeg tror svaret er petrol).

There is a fine line between enthusiastic optimism and plain simple craziness, var en noget tørr kommentar jeg fikk når jeg fortalte at jeg hadde startet på enda en Still Light. Fnis. Mye sant i det! Kanskje jeg egentlig liker glattstrikk ualminnelig godt? Fin tv- og skravlestrikk, i hvertfall, det kreves ikke mye tankevirksomhet mens man strikker.

IMG_0753

Still Light den andre er strikket i Blackhill højlandsuld, jeg brukte ca 315 gram til størrelse M med litt ekstra lengde. Litt stor til meg, og dét er strengt tatt bra, for da passer den forhåpentligvis mottageren. Fargen er melert mørk lilla (mørkere enn på bildet) – med en del ørsmå spetter i mørk rosa, faktisk, dét oppdaget jeg ikke før strikketøyet var med ut i hagen i skarp junisol! Knapp med fugl på, fra Buttons by Robin.

Thursday, June 14, 2012

Fargelek

Å putte ullplagg i kokende vann er litt skummelt. Jeg har lært (the hard way) at ull + kokvask som regel betyr katastrofe, men det er ikke varmen i seg selv som gjør at ull tover og krymper, det er kombinasjonen varmt vann og bevegelse. Å koke ull går faktisk helt fint, så lenge man ikke herjer noe særlig med ullen – da tover den.

Og nå skulle jeg altså farge et pinneferskt sjal, i kokende vann. Jeg klarte ikke å like den opprinnelige fargen på garnet, det ble for urolig og spraglete med farger som varierte fra lys gulaktig grønt til mørk blågrønt. Sjalet er strikket i Malabrigo sock, innkjøpt hos Eat.Sleep.Knit. Garnet er supermykt og deilig – og tover og nupper veldig lett.

Før og etter 

Litt fargevariasjon er bare fint, men jeg ville finne en farge som kunne dekke over de lyseste fargetonene og roe ned kontrastene. Valget falt på en mørk grønnblå farge. Tanken var at dersom fargen ikke dekket fullstendig over de opprinnelige spraglegarnfargene så ville det likevel ikke bli de helt store fargeforskjellene.

Jeg brukte Jacquard acid dyes, bestilt fra USA. (Syrefargene føres også av norske Spinnvilt, men der var portoen så dyr (99 kroner!) at det lønte seg å bestille fra den andre siden av Atlanteren.)

Ull. I kokende vann. Til og med salt- og peppergribbene mine lurer på hva jeg egentlig driver med.

Ullfarging viste seg å ikke være så veldig hokus-pokus, jeg la sjalet jeg skulle farge grundig i bløt, kokte opp vann og tilsatte sånn omtrent en teskje farge og tre spiseskjeer eddik per hundre gram garn (det er altså her Jacquard syrefarge kommer inn i bildet, syren som brukes er eddiksyre). Puttet sjalet i det kokende vannet, og rørte f-o-r-s-i-k-t-i-g. Lot sjalet trekke i sånn omtrent en halvtime, mens jeg brukte en tresleiv til å dytte litt ømt og kjærlig på det noen ganger.

Før

...og etter

Etterhvert ble vannet nesten blankt, mens sjalet ble vakkert blågrønt og deilig spraglefritt. Fargen er ikke hundre prosent jevn, jeg kunne nok godt ha rørt litt mer aktivt i gryten, men var temmelig bekymret for at sjalet skulle tove. Det tovet ikke i det hele tatt, så til neste gang vet jeg at jeg kan være litt røffere. Jeg er fornøyd med resultatet, syns sjalet ble fint! Gøy var det også, og jeg har flere syrefarger på lager, så her blir det nok snart mer ullfarging. Her kan du se det ferdige sjalet.

Sunday, June 10, 2012

Mmmalabrigo Aestlight

Malabrigo sock må være noe av det aller mykeste, deiligste garnet jeg har strikket med eller klappet på. Denne hespen ble bestilt hos Eat.Sleep.Knit i forfjor sommer, og jeg ble egentlig ganske skuffet når garnet ankom postkassen og jeg fikk se det “live” – jeg syns fargevariasjonen i hespen var altfor stor, og de lyse nyansene ble altfor framtredende. Ulempen med å nettbestille håndfarget garn, man vet ikke alltid helt hva man får…

Jeg har kikket på Ravelrybilder og diverse nettbutikkbilder av Malabrigo sock i denne fargen (som heter Solis), og ser at fargen er utrolig variabel – noen hesper er temmelig mørke, uten de voldsomme fargeskiftene (fine!), mens andre har stor fargevariasjon med enkelte veldig lyse partier (ikke fullt så fine, etter min mening). Jeg liker godt garn som er melert, eller med litt forsiktig, ton-i-ton fargevariasjon – men her varierer fargen fra lys, skarp gulgrønt til mørk blågrønt, og det ble rett og slett for heftig for meg.

Spraggel

(Eat.Sleep.Knit. pleier forresten å ha veldig bra bilder, de tar nye bilder hvis en garnfarge endrer seg, og bildet de nå har av denne fargen stemmer mye bedre overens med min hespe – her kan du se alle fargene Eat.Sleep.Knit har inne av dette heeerlige, myke garnet.)

Spraglehespen ble liggende bakerst, nederst, innerst i garnlageret en god stund, før jeg etterhvert startet på Aestlight - og oppstrikket ble resultatet heldigvis litt mindre spraglete enn jeg fryktet på forhånd. Litt. Men når jeg tok meg selv i å sitte og heie på de mørke nyansene mens jeg strikket var det vel muligens på tide å innse at Solis og jeg aldri kom til å bli bestevenner. Det halvferdige sjalet havnet i UFO-haugen, i påvente av fornyet inspirasjon og spraglegarnstrikkeiver – men plutselig hadde det gått et års tid, og lysten til å finne sjalet fram igjen kom i grunnen aldri.

Og hva gjør man da? Jo, man går til innkjøp av garnfarge (og litt garn, og enda mer farge, siden jeg uansett måtte betale porto fra USA – tidligere hadde norske Spinnvilt grei pris på disse fargene, men nå har portoen derfra blitt så dyr at det lønner seg å bestille fra utlandet).

Mulig at det er en fryktelig synd å tukle med halvdyrt, håndfarget garn, og ganske sannsynlig at mange syns jeg er helt fullstendig gal som ikke likte originalfargen – men nå har jeg i alle fall fått et sjal som kommer til å bli brukt, i en farge som passer til meg. Eget innlegg om småskummel ullfarging kommer, muligens, etterhvert. :) Malabrigo sock er som nevnt aldeles utrolig mykt og deilig, men samtidig nupper det fort og mye, så jeg syns det passer best til sjal (som jo ikke er så utsatt for slitasje som andre plagg).

Jeg har strikket fire Aestlighter før – et i Bugga, favorittsjalet mitt i Skinny Bugga, et i Cascade Heritage Silk og et i HIFA Hjerte fra Hillesvåg. Og nå altså et i egenfarget Malabrigo sock.